Gud, ta oss begge

Noen måneder senere mistet jeg mensen. Jeg skjønte ikke hvorfor og fortalte det til søsteren min. Hun satte seg ned og fortalte meg at jeg kanskje var gravid. Jeg var svimmel, kastet opp og spiste nesten ikke. Av bestemor fikk jeg litt penger så jeg kunne reise til sykehuset for en undersøkelse. Der sa de jeg var tre og en halv måned på vei.

Under hele svangerskapet var jeg svak og syk. Etter hvert sluttet barnet å bevege seg og jeg ble bekymret. Etter to dager uten tegn til liv dro vi til sykehuset. Der fant de ut at det ikke var noe fostervæske igjen og at hvis jeg fødte hjemme så ville ikke jeg eller barnet overleve. Dette var vanskelig for meg å høre. Virkeligheten er brutal. 

Mannen min ble bekymret da han hørte dette. Han ville ikke miste oss og var med oss på sykehuset. Der fortalte legene oss at det var en fare for at bare jeg eller barnet ville overleve. Tankene raste rundt i hodet mitt: Det var ikke noe poeng for et barn å leve uten sin mor, men det var heller ikke noe poeng for meg å leve uten barnet mitt. Jeg sa til legen at det var best om Gud tok oss begge. 

Senere den samme dagen ble Habiba født med keisersnitt. Vi overlevde begge to.

Bryllup og bryllupsnatt

Seks dager senere var jeg gift. De andre danset og festet mens jeg bare stod der. Jeg fikk på meg et armbånd og en dobb i nesen. Symbolene på at jeg snart var en gift dame. Jeg spurte meg selv hvem jeg var. Jeg gråt.

Mens gjestene spiste, ble mannen min og jeg tatt med inn i huset for den offisielle delen av seremonien. Vi satt ved siden av hverandre på sengen og ble matet med ris og melk. Dette var første gang jeg så ham. Vi sa ingenting. Jeg gråt enda. Da vi var alene for første gang på bryllupsnatten sa han sine første ord til meg. Han sa at jeg måtte slutte å gråte. Da stoppet jeg. 

Vi vasket føttene. Jeg renset meg. Vi ba en bønn på sengen. Så sovnet jeg. Det var først natten etter at han hadde sex med meg for første gang. Jeg følte meg forferdelig etterpå og tok en lang dusj. Jeg sørget over friheten som var borte, og var trist for å ha mistet livet mitt. Jeg gråt igjen.

Bryllupsforberedelser i tårer

Jeg møtte aldri mannen min før bryllupet, men de sa han var en bra mann. Han hadde en jobb og var ikke en av de som bare hang rundt uten noe å gjøre. Han var bonde og hadde flyttet hit for å jobbe. Ikke brukte han harde stoffer eller noe heller. Selv om jeg visste dette så ble det ikke noe lettere. Jeg tenkte bare på at jeg skulle miste friheten min. Jeg var redd og nervøs. Jeg visste ingenting. Frem mot bryllupet satt jeg bare hjemme og gråt. 

Naboene kom også innom, men det hjalp ikke mye. De sa at en ung jentes plass ikke var i sin fars hus og anbefalte meg å gjøre det beste ut av hva som var forventet av meg. De ba meg respektere avgjørelsen som var tatt for meg. Bestemor hadde selv blitt giftet bort veldig ung, sikkert mye yngre enn meg, så hun prøvde å hjelpe meg. Hun forklarte masse og sa at jeg ville bli ansvarlig for husholdningen. Jeg måtte ta meg av mannen min og familien hans. Hun fortalte meg også hva som kom til å skje på bryllupsnatten. 

Sannheten gjør vondt

Fire eller fem dager etter at jeg sluttet på skolen, fortalte bestemor meg hva som skulle skje. Hun sa at jeg skulle giftes bort. Jeg fikk sjokk og ble helt knust, jeg kunne ikke tro at dette var sant, men ville ikke skuffe bestemor. 

Utenfor huset vårt lekte og lo vennene mine, men alt jeg klarte å tenke på var at det var slutt på alt for meg. Ikke noe mer lek og moro, nå måtte jeg arbeide hardt. Jeg skulle være ansvarlig for et hjem, en familie, men jeg var jo bare et barn. Ingen av disse bekymringene delte jeg med noen, selv ikke med bestemor som satt og så meg dypt inn i øynene.




Jeg elsket skolen

Jeg var flink på skolen og likte å lære. Jeg elsket skolen, spesielt matematikk som var mitt favorittfag. Det var noe spesielt med at vi var mange samlet i et rom sammen - ammen for å lære. Jeg drømte om å bli lærer, slik at jeg også kunne gi andre den muligheten jeg hadde. I 8. klasse fikk jeg en dag plutselig beskjed av foreldrene mine om at jeg måtte slutte på skolen. Jeg hadde jo bare to år igjen før jeg hadde fullført - jeg ville ikke slutte!

Etter at jeg sluttet på skolen satt jeg inne og så vennene mine langs skoleveien. Jeg klaget ikke eller sa noe som helst. Jeg gjorde som foreldrene mine hadde bedt meg om, selv om jeg ikke helt skjønte hvorfor.




Om meg

Sadia

Jeg heter Sadia og er 16 år. Jeg var barnebrud og har bodd hele livet mitt i en liten landsby utenfor Dhaka i Bangladesh. I denne bloggen vil jeg fortelle min historie fordi jeg vil delta i kampen mot barneekteskap.

Plans arbeid i Bangladesh

Plan har arbeidet i Bangladesh siden 1994, og her jobber vi spesielt med å bekjempe tvangsgifting av barn. Vi jobber sammen med barn og unge, deres lokalsamfunn og med myndighetene for å stanse barneekteskap.

PLAN NORGE
Tullins gate 4C, 0166 Oslo
Tlf: 09909 | E-post: info@plan-norge.no

Pressekontakt: Gørill Husby Moore, tlf. 452 84 870 / 22 03 16 37

hits